Fortrengninger i Munch-debatten

Skaug: Det er åpenbart full enighet om at Munch skal få det best mulige museum. Et grunnleggende premiss er bygningstypen, som må løse de primære krav til sikkerhet, bevaring og hensyn til samlingene og publikum. Lokaliseringen velges som følge av dette.

Et lavt museum i ett eller to plan, delvis nedgravd som på Louisiana utenfor København og andre moderne museer, forankrer hovedvolumet i bakken. Dette stabiliserer inneklimaet med minimalt behov for ressurskrevende apparatur, gir lave driftsutgifter og sikrere bevaringsforhold for kunsten. Fluktveiene lettes, plassutnyttelsen blir optimal med fleksible utstillingsmuligheter, og publikum kan sirkulere fritt. At driftsutgiftene blir lave er ikke uvesentlig i betraktning av Oslo kommunes notoriske neglisjering av drift og vedlikehold. Skal det tegnes et nytt, funksjonelt museumsbygg blir Tøyen det eneste alternativ med nok plass.

Paulsenkaias begrensede tomt tvinger bygget i været. Høyhusmodellen, med overflater maksimalt eksponert for skiftende vær gjør klimakontroll problematisk, vekslingen mellom glass- og betongseksjoner gjør vondt verre, og de åpne forbindelser mellom dem røper total uvitenhet om museale grunnprinsipper. Høyden utgjør en sikkerhetsrisiko og vanskeliggjør fluktveier for personer og kunst ved brann og krisesituasjoner. Rom stablet i høyden forbundet med trapper gir dårlig plassutnyttelse (brutto-nettofaktor 1,8). Forsøk på omarbeidelse har foregått i tre år og kostet over 110 millioner. Man var fremdeles på skissestadiet da forprosjekteringen ble avbrutt i oktober i fjor, og hadde langt igjen før noe kunne fremlegges og prissettes. Tydeligere kan det ikke vises at Lambda som museumskonsept er et eksempel på konflikt mellom design og funksjon.

Noe har lekket fra prosjekteringen. Lys- og klimasluser monteres mellom glass- og betongseksjonene, der kunsten utstilles. Separate klimaanlegg installeres i annenhver etasje, ressurskrevende og med risiko for kunstverkene ved driftsstans. Det vurderes om hele bygget må kles inn i perforerte aluminiumsplater for å dempe klimaskiftningene utenfra. Publikum må passere 15 rulletrapper og 40 dører mellom 10 relativt små, konvensjonelle utstillingsrom, som hindrer sammenheng i utstillinger og kunstopplevelser, avbrutt av åtte obligatoriske utsiktstrinn over byen. Utsikten fremstilles av arkitekten og tilhengerne som hovedattraksjonen (overlever den metallinnpakningen?). Prospekter av utstillingene vises ikke. Samlingene er underordnet.

Lambda kan altså ikke bli slik Herreros’ urealistiske prospekter viser, som ufortrødent gjengis i kampanjen. Konseptet er valgt som ”signalbygg”, som prisdrivende faktor for utbyggeren HAV Eiendom a/s, med lokalisering prioritert før funksjon. Byrådets slagord ”Lambda eller intet” er en overtydelig innrømmelse av frykt for alternativer.

Lambda-tilhengerne velger sine egne bobler. Visse arkitekter ser bygget primært som en friskulptur i sjøkanten. Politikere klamrer seg til kjøpte vurderinger, og museumsledelsen eksponerer skamløst sin inkompetanse ved å hevde at bygningstypen er en smaksak. Bunnivået av ansvarlighet er å anse løsningen som et rent politisk spill, med stemmer i byttehandel mot andre ytelser. Ordfører Fabian Stang og byrådspartiene må innse at en slik posisjon vil klebe ved dem i all fremtid.
OPAK-Metiers rapport, med alternativer og tids- og priskalkyler, har ikke bedret debattnivået: ”Alt koster det samme, men Lambda blir ferdig først – og det haster.” Rapporten ble betvilt allerede på pressekonferansen. Aftenpostens leder 15.09. så ”ingen grunn til at konsulentenes anslag skulle få legge premissene”. Detaljerte gjennomganger av flere, bl.a. Peter Butenschøn (Morgenbladet 12.10), bekrefter inntrykket av et bestillingsverk.

OPAK har bl.a., på byrådets bestilling, unnlatt å følge opp den innlysende løsning implisert i HolteProsjekts foretrukne forslag av 2006 (= OPAKs alternativ 2A), og gjort Tøyen-alternativet så vanskelig at det må avvises: Med frittliggende nybygg ved siden av det eksisterende kunne for eksempel Stenersen overta det sistnevnte, og nybygget reduseres. OPAK plasserer et frittliggende (uredusert) bygg slik at halvparten blir liggende i et område regulert til friareal, den såkalte sirkustomta. Dermed ”tvinges” man til å velge tilbygg/riving av det nåværende, med 4-5 års stengning og åpning først i 2022. Med nybygget flyttet noen få meter nærmere det nåværende vil imidlertid et enkelt makeskifte erstatte tapt friareal, nedetiden for museet bli høyst ett år og ferdigstilling langt tidligere. Flytteutgiftene blir nær null – ikke absurde 90 % av 25,5 millioner som rapporten hevder.

Det angivelige tidspresset i saken er byrådspartienes eget ansvar. Hvis ikke enstemmigheten om Tøyen i 2005-06 var blitt trenert og overkjørt i 2008, kunne et nytt, funksjonelt museum stått ferdig i dag. Haste-argumentet gjelder museets tilstand, kommunens egen forsømmelse, som blåses opp til krise: At ”kunsten råtner i magasinene” er kort og godt løgn. Direktøren burde omgående ha opplyst at magasinene er landets beste. Av en eller annen grunn gjør han ikke det.

Prisene til slutt: Holtes 2006-kalkyle for nybygg på Tøyen var 852 millioner, i følge SSB uforandret i 2009. I 2009 var et ufullstendig anslag for Lambda 1.630 milliard, med forventet prisstigning til 1.950 milliard (Lae og Ødegaard 16.06. 2009). I tillegg kom tomtekjøp 161 millioner og flytting, samlet over 2 milliarder. I 2009 var altså Bjørvika-prosjektet over dobbelt så dyrt som Tøyen. Men så tilspisset valgkampen seg. I en bestilt kalkyle fra Advansia steg Tøyen til 1.812 milliard pr. 2011, mens Lambda ble stående på 1.640 milliard – ytterligere redusert på museets (des)informasjonsblogg til under 1.5 milliard. Nødvendige krumspring?

At ”alt koster like mye, men Bjørvika blir først ferdig” – og Lambdas manifeste svakheter ignoreres – blir en fallitterklæring for det representative demokrati. Byrådet, og hvert medlem av deres partier, har ennå en tenkepause.

Erling Skaug
professor i konservering og kunstteknologi

Dette er en oppdatert versjon  av hans nylige kronikk i Klassekampen