Prestisjebyggene i Bjørvika bør granskes

Finansbyråd Robert Steen er bekymret for Oslos økonomi, og for hvordan prisene for Deichman og Munch i Bjørvika har eskalert siden byggevedtakene ble gjort. Hvis ordet skandale skal brukes må det gjelde saksbehandlingen av prosjektene i de to tidligere byrådsperioder. Bare den som har fulgt dårlig med kan bli overrasket over at det nye byrådet nå tar betenkningstid.

Av Erling S. Skaug, prof.em. UiO

Kulturbyggene i Bjørvika inngår i et kjent mønster: Produktivitetskommisjonen påpekte tidligere i år de spektakulære overskridelser i offentlige prestisjeprosjekter, øyensynlig for å drive dem gjennom. Statsviter Øyvind Østerud fulgte opp i Aftenpostens ”Uviten”-spalte med å minne om at politikerne aldri stilles til ansvar for dette – med eksempler fra Holmenkollbakken til risikoen ved Lambda – og sender regningen til skattebetalerne. Mye tyder på at dette bare er halve historien: Politikerne vet ikke hva de gir seg i kast med, men bestiller konsulentuttalelser som bekrefter forhåndskonklusjonene. Når det gjelder Bjørvika spesielt varslet Norges Geotekniske Institutt allerede i 2008 om den dårlige byggegrunnen i området. I mai 2014 påpekte de paradokset i at så mange nasjonale prestisjeprosjekter skulle reises på byens dårligste grunn: ”Lambda (Munch-museet) kommer heller ikke på den ”beste” tomta i byen. Men dette er jo politikk.” Nettopp. Politisering erstatter dårlig forundersøkelse.

Spørsmålet er hvorfor ”så mange nasjonale prestisjeprosjekter” absolutt skulle til Bjørvika. I tilfellet Munch-museet er det godt dokumentert at flyttingen fra Tøyen skyldes samrøre mellom kommersiell utbygger og politikere, med sterke undertoner av korrupsjon. Saksbehandlingen er gjennomhullet av bakromsavtaler, manipulasjon, talljuks og politisk press, direkte og indirekte støttet av ukritiske medier og en offentlig korttidshukommelse. Resultatet er et uegnet museum til absurd høye bygge- og driftsomkostninger, i realiteten et dusinkonsept uten hensyn til moderne, funksjonelle museumsfaglige krav. Bedre kunne det heller ikke bli, med Paulsenkaias begrensninger og utbyggers fortjeneste ved prestisjebygg i området som selve utganspunktet – men betalt av det offentlige.

Prisgaloppen får altså det nye byrådet til å dra i bremsen: I 2011 lokket Høyre med en ”prisgaranti” på 2,7 milliarder for Munch og Deichman samlet. I mai 2013, ved ”Tøyen-kompromisset” med SV, kostet Lambda alene 1,7 milliarder. To måneder senere ”husket” byråd Hallstein Bjercke (V) at en ufullstendig kalkyle likevel ble over 2 milliarder, men meldte fra først året etter. Prisstigning pr. 2019 anslås til nesten 2,8 milliarder, før spadestikk – pluss snart Bjerckes lite kjente 80 millioner før start.

Ingen vet hvor dette kan ende. Belastningen ved å stoppe prosjektet, med de allerede godt synlige signaler, er liten i forhold til belastningen ved å fullføre. Bare én ting er verre enn en betent sak: å iverksette den. Saken bør granskes for å redde Oslo-politikkens omdømme. Påfyll til hukommelsen finnes på http://www.folkeaksjon.no