Lambdas driftsutgifter mot stupet

Av Erling S. Skaug

Produktivitetskommisjonen har vist at offentlige prestisjeprosjekter systematisk underbudsjetteres. I tillegg tar politikken ofte tilflukt i de brede forliks ansvarspulverisering. Holmenkollsprekken er det ikoniske eksempel på manglende budsjettkontroll i tillegg. Statsviter Øyvind Østerud kaller det «et demokratisk paradoks» at politikere aldri stilles til ansvar, men sender regningen til sakes- og maktesløse skattebetalere. Syndfloden kommer alltid etter oss, ikke før. Den skvalper allerede rundt fundamentene på Paulsenkaia:

La det først være fastslått at Lambda i Bjørvika er en korrupsjonssak, og offentlige midler uvedkommende. Dertil har konseptet store iboende museumsfaglige svakheter, og igangsettes med en så tvilsom kalkyle at byrådet – trass i gjentatte lovhjemlede krav – motsetter seg all uavhengig gjennomgang. Byrådets ambisjon er øyensynlig å skaffe et nytt skrekkeksempel inn på produktivitetskommisjonens liste.

I tillegg til byggekostnadene vil de absurd høye driftsutgifter tynge årsbudsjettene i all fremtid, og i uforutsigbar størrelsesorden. Viktige funksjoner er vraket allerede ved byggestart, og man håper på løsninger mens man bygger(!). Prosjektet er åpenbart ute av kontroll. 344 millioner årlig i all fremtid er bare startkontingenten. Finansbyråd Robert Steen bør sammenligne med noe som faktisk var sikret kontroll:

Den 21.12.2013 bragte Aftenposten et tosiders intervju med Hans Rasmus Astrup, som uttalte at hans milliardstiftelse ville «sikre museets drift i all fremtid». Han ville finne «en trygg og fremtidsrettet måte» å sikre kunstsamlingen på, «som kan vare i tiår på tiår, gjerne hundre år hvis mulig.» Aftenposten tilføyde den 30.12.2013 at museet dermed skilte seg ut både i Norge og Europa.

Men da museet flyttet til sitt signalbygg i sjøkanten ble driftsutgiftene fordoblet. «Statlige midler blir viktige fremover», uttalte direktør Gunnar Kvaran vel et år senere (Morgenbladet 20.02.2015). Nå søker dette private museet Staten om millioner årlig for å holde hodet over vannet. Trolig har Hans Rasmus Astrup bedre greie på økonomi enn hele bystyret til sammen. Likevel sprakk regnestykket allerede året efter.

Hvert eneste byrådsmedlem vet selv at det – i klassisk ansvarsfraskrivelsesstil – kan dekke seg bak de brede forliks komfortable mekanismer. Strutsepolitikk skjermer for alle innvendinger, befrir for alt ansvar og tilgir alle synder. Rådhusets innbyggere gir seg selv klippekort på absolusjon. «Politikk er å ville» heter det. Det er ikke å vite, kunne, forstå eller lære. Hvorfor i all verden vil du dette, byrådsleder Raymond Johansen?

Spørsmålet er jo hvorfor Lambda bare kan realiseres med grovt misvisende tall?