Hva er det egentlig krigen om Munch-museet dreier seg om? Tilsynelatende mindre om Munchs kunst enn om kommunens økonomi. Slik også Deichman-saken til syvende og sist ble et spørsmål om penger, ikke om bøker, fordi den umulige byggegrunnen ikke kunne bære bibliotekets visjoner.
Visjonene om Bjørvika dreier seg heller ikke om Edvard Munchs kunst, men om hva man vil bygge – eller ikke bygge – i hjertet av det man en gang kalte «Fjordbyen». Altså et sted der byen møter sjøen og hvor Operaen ble lagt. Her hadde en gang byens myndigheter også tenkt seg et akvarium.
Dagens historie om Munch-museet begynner egentlig for ti år siden, i 2005, da museet åpnet den store jubileumsutstillingen «Ekspresjon!», en fantastisk samling av kunst fra tiden etter 1905 da Edvard Munch og malerne fra Brücke-gruppen snudde opp ned på europeisk kunst, med følge av unge tyske og nordiske kunstnere. Nettopp samtidig med denne utstillingen vedtok bystyret enstemmig å gå inn for en utvidelse av museet på Tøyen. Vi kan se det som en videreføring av museets kunstneriske utfoldelse. Men i det stille trenerte byrådet byggesaken. To år senere gikk byrådsleder Erling Lae ut i pressen og forkynte at Munch skulle flytte til Bjørvika. Meget overraskende, og stikk i strid med bystyrets enstemmige ønske. Det finnes ikke spor av forhistorien til dette kuppet i kommunens arkiver. Ikke et papir. Det dreide seg heller ikke om kunsten, men om havnevesenets interesser. Og før bystyret hadde fått tid til å vedta flyttingen, hadde HAV Eiendom AS forberedt en internasjonal arkitektkonkurranse om museet. I denne juryen var det ikke plass til noen representant for Munch-museet, men to personer fra havnevesenet. Og Hav Eiendom AS hadde bestemt at juryen skulle peke ut som vinner det prosjektet som best ivaretok det «kommersielle potensiale i de deler av bebyggelsen som ikke er en del av museet». Allerede her hadde kunsten tapt. Og Lambda vunnet.
Etter hvert som prosjekteringen av både Lambda og Deichmanskred fram, ble de økonomiske konsekvenser synlige. Byggekostnadene for Lambda lå skyhøyt over de beregninger som konsulentfirmaet HolteProsjekt hadde levert for det planlagte museet på Tøyen i 2006. Bystyrets flertall godtok ikke disse beløpene, og Lambda-prosjektet ble faktisk skrinlagt 14.des. 2011.
Men igjen trosset Byrådets Lambda-entusiaster flertallets ønsker. Et innleid konsulentfirma hadde allerede i november lagt fram beregninger som skulle vise at det ble billigere å bygge Lambda i Bjørvika enn det ville være å bygge nytt museum på Tøyen. Byrådet fortsatte derfor ufortrødent med sitt Lambda-prosjekt. Hvis noen den gang hadde gått gjennom disse beregningene, ville man imidlertid fort ha oppdaget at de bygget på gale forutsetninger. Selv før Deichmann- misèrenmåtte det være fullstendig feil å utelate grunnarbeidene for Lambda i en slik sammenlikning. Og siden det ikke forelå en konkret museumsplan for Tøyen, beregnet man alternativet som om det skulle være nøyaktig samme type som Lambda. Også dette blir grunnleggende feil i en slik sammenlikning, fordi det tenkte Tøyen-alternativet dermed blir bebyrdet med Lambdas ekstremt høye brutto/netto-faktor som avslører dette høyhusets ineffektive konstruksjon. Store deler av bruttovolumet spises opp av rulletrapper og luftige venterommed utsikt over fjorden. I tillegg legges fundamenterings-kostnadene for Deichman til grunn ved beregning av grunnarbeidene på Tøyen. Da må resultatet bli grovt misvisende. Når konsulent-rapporten derfor konkluderer med at Lambda også blir billigere enn alt annet på Tøyen blir tallene absurde. Rapporten var ikke en uavhengig analyse, men et partisk debattinnlegg.
På denne bakgrunn var det ikke overraskende at et privat skisseprosjekt for nytt Munch-museum på Tøyen ble viftet bort som useriøst av byrådet. Dette forslaget ble lagt fram av arkitektene Torp, Hvoslef-Eide og Halvorsen i november 2012 og konkluderte med en kostnadsramme på 1 mrd, altså 647 mill. kroner lavere enn selv de optimistiske tallene for Lambda i konsulentrapporten. Uten noen begrunnelse karakteriserte daværende kulturbyråd Bjercke hele forslaget som «sirkus». Tallene fra arkitekt-trioens kostnadsberegninger var, ifølge ham, «plukket opp fra gaten». I oktober i fjor hadde Lambda-tallene passert 2,761 milliarder. Og de var høyst reelle, ikke fra gaten.
Det som selvfølgelig kulturbyråden og de øvrige Lambda- entusiastene ikke likte i 2012 var at trioens skisseforslag for Munch på Tøyen bygget på at museet allerede har fullgode,nyoppussete magasiner for all kunst. Disse magasiner kan uten videre knyttes til et nybygg ved siden av gjennom underjordiske kanaler. Og når det nåværende Munch-museet flytter over, kan de ledige lokalene overtas av Stenersen-museets samlinger. Uavhengig av fremtidige organisasjonsformer kan de to museene lett samordne virksomheten. Slike praktiske og økonomiske løsninger støtter ikke opp under Hav Eiendoms vyer om den kommersielle utviklingen av Bjørvika. Dessverre er det slike rene utbygger-interesser som ligger bak dagens krig om Munch-museet.
Derfor snakkes det heller ikke høyt om at man i stillhet allerede har måtte gi avkall på to av de kvalitetskrav til museet som Havnevesenets arkitektkonkurranse selv satte som vesentlige: Turistbussenes parkeringsmuligheter og transporten av kunst på en sikker og rasjonell måte. Det siste kravet skulle opprinnelig oppfylles ved at transporten skjer via låsbare rom i kjelleretasjen, uavhengig av museets øvrige sikkerhetssoner. Da grunnforholdene i Bjørvika gjorde det umulig å bygge kjellere i det hele tatt, forsvant denne muligheten. Turistbussenes problem er heller ikke løst. Det er ingen parkeringsmuligheter ved museet, og publikum må gå over en gangbro fra den andre siden av Akerselva. Hvor bussene skal gjøre av seg mens turistene ser på Munch sies det intet om.
Men Edvard Munchs kunst lever. De siste årene har Munch-museet gjennom en aktiv utstillingsprofil vist at det er kunsten selv som trekker folk til Tøyen, til et vakkert landskap der Universitets museer og den botaniske hage allerede har et stort publikum. Munch kan i dag treffes i byens trafikkmessige sentrum, og Munch-museet har med sine kunsthistorisk interessante utstillinger slått nye publikumsrekorder.
Dessverre er det ikke dette krigen foran bystyrets behandling av Lambda-saken handler om. Den handler ikke om kunst, men om rene kommersielle interesser. Den handler om hvordan kommunens egne havnemyndigheter overtok styringen av en viktig kulturpolitisk sak. At byrådslederen på egen hånd gikk på tvers av bystyrets enstemmige ønske om utbygging på Tøyen. At byrådet etter hvert ble et redskap for realisering av havnemyndighetenes plan for Bjørvika.
Det er ikke et godt eksempel på lokaldemokrati. Hvis bystyret nå presses til å godta planene for Lambda i Bjørvika betyr det at «de folkevalgte», som de kalles i teorien, lar seg overkjøre av rene kapitalkrefter som vil forme byen etter sitt eget hode. Det bør utløse et skrik.
Eivind Otto Hjelle
.
Denne kronikken ble trykket i Klassekampen 14. desember 2015
Oslo bystyre støttet ikke innbyggerinitiativet. De vil ikke høre, og de vil slett ikke ha innsyn i de hemmelige prosesser og de reelle prisene. Dermed fortsetter byggingen i vannet på Oslo havn…
Munchmuseet på Tøyen 