Ingen tenker på Tøyen

Så er det over. Munchmuseet på Tøyen er stengt for godt. Munchmuseet er stengt. Munch tapte. Tøyen tapte. Ingen tenker på Tøyen.

Stengt…

Nedleggelsen av Munchmuseet på Tøyen har blitt utsatt flere ganger. Vi har fått et par år ekstra med åpent museum på Tøyen, men utstillingene har blitt stadig mindre.

Tøyen mister en stolthet. Hva får bydelen igjen? Noen millioner til sosiale tiltak? Penger bydelen uansett burde fått. Men hva skal bygningen brukes til? Hvilken attraksjon skal Tøyen få?

Det er lenge siden kampen for Munch og Tøyen var tapt. I realiteten var det over 28. mai 2013. Da ble det kunngjort at SV hadde sviktet hensynet til Munchs kunst i bytte mot at det borgerlige byrådet skulle gjennomføre en rekke selvfølgeligheter i Tøyen-området. I tillegg skal den nåværende museumsbygningen benyttes til et vitensenter og kanskje skal Teknisk museum flyttes til et nybygg her, ble det sagt den gangen. Siden har det vært stille.

Syv år senere vet ennå ingen hva bygningen skal brukes til. Ingen vet og ingen diskusjon pågår. Temaet er dødt og vi kommer til å se en bygningsmasse som vil forfalle.

Debatten om Munchmuseets framtid har hatt flere sider. Både byutvikling og hensynet til kunsten har vært tema. Tøyen har mistet Munch og Munch har tapt sitt museum. I stedet er det bygget et kopi-bygg i prestisjeprosjektet Fjordbyen der flere kunstsamlinger og kunstnere samles. For å gjøre det enkelt for turistene å feie gjennom Oslo på kortest mulig tid…

Det har vært et bredt engasjement for en videreføring av Munch på Tøyen. Det har også blitt laget skisser av hvordan det kunne blitt med nybygg eller uvidelse på Tøyen:

Fredrik AS Torp, Didrik Hvoslef-Eide og Stein Halvorsen, sivilarkitekter MNAL laget sammen et godt innspill i debatten. En skisse av hvordan det kunne ha blitt på Tøyen. Det er solid dokumentert at det hadde vært mulig å bygge et godt museum, billigere på Tøyen. Nå er det for sent. Milliardene har rullet i et prestisjeprosjekt der man i siste øyeblikk «oppdager» at klimaet i bygget ikke er bra for kunsten. Da hjelper det lite å si: Hva sa vi.

Dagens ordfører i Oslo er direkte ansvarlig for SVs snuoperasjon i 2013. Det ser ikke ut til at hun skjønner at Tøyen og bydelene trenger noe å være stolte av. Ikke bare sosialhjelp. Hvor lenge skal Tøyen vente?

Reklame

Det ble en ekstra sommer på Tøyen – På vei ut

Fram til 31. oktober 2020 kan du fortsatt oppleve Edvard Munchs kunst i Munchmuseet på Tøyen. Det er siste mulighet før museet stenger for godt. 

Opplev noen av Edvard Munchs mest kjente malerier side om side med motiver som trolig aldri før har blitt vist.

På vei ut – Edvard Munch og naturen presenterer verdenskjente motiver som Skrik og Solen, men også malerier som trolig aldri er blitt vist før. Utstillingen er delt i to for å tydeliggjøre bredden i Munchs malerier av naturen, fra hans mørkere og mer symboltunge bilder, til hans lysere og mer energiske motiver. Her er trolske skoger, lyse netter og stille vinterlandskaper, men også solfylte sommermotiver fulle av fargespill og nakne, badende mennesker.

Forsinkelser ved byggingen av høyblokka i Bjørvika har gitt oss denne siste mulighet til å nyte Munch på TØYEN. Snart er det slutt, så bruk den siste muligheten.

Hva får Tøyen når Munch flytter ut?

Det vet ingen!

Siste sommer med Munch på Tøyen

Det er med sorg vi nå kan se den nest siste utstillingen i Munchmuseet på Tøyen. Vi tapte slaget om utbygging og utvidelse av museet i en bydel som har vært stolt av sitt museum.exit-munch

Jeg skal ikke ta all argumentasjonen på nytt. Slaget er tapt. De som vil at turistene skal kunne rase gjennom Oslo på en mest mulig effektiv måte, uten å få lyst til å komme tilbake for å se det de ikke rakk, har seiret. De som ville bryte reguleringsplanen for Bjørvika har seiret. De som ville ha mest mulig profitt på tomtene i Bjørvika har vunnet. De som løy om tilstanden på Tøyen har vunnet.

Edvard Munchs kunst har tapt.

En av våre største kunstnere kunne fått et fantastisk flott museum med en utvidelse på Tøyen. Der er det nok plass. Nå skal han samlokaliseres med en rekke andre kunstnere. I et tårn der Munchs kunst blir mindre viktig. Bare syv av 13 etasjer skal benyttes til utstillinger. Stenersensamlingen skal ha mye plass. Hva blir det igjen til Munch?

Tøyen har tapt.

Tøyen mister en stolthet. Hva får bydelen igjen? Noen millioner til sosiale tiltak? Penger bydelen uansett burde fått. Men hva skal bygningen brukes til? Hvilken attraksjon skal Tøyen få? Hvilken attraksjon vil til Tøyen etter den massive og urettferdige svartmalingen av bydelen?

De som er ansvarlige for å gi oss et svar på dette, er de partiene som sørget for flertall for flytting; Høyre, Venstre, Kr.f og ikke glem SV som til slutt endret standpunkt for noen småkroner til bydelen.

Hører dere?
Dere henger etter! Avgjørelsen om hva bygningen skal brukes til i framtiden må tas i år.

Den nest siste utstillingen i Munchmuseet på Tøyen heter, betegnende nok, EXIT.

Se den i sommer! 9. september er det for sent.

.

.

Vil ikke høre, vil ikke se

13177204_1058650627540013_719705456364023842_nOslo bystyre støttet ikke innbyggerinitiativet. De vil ikke høre, og de vil slett ikke ha innsyn i de hemmelige prosesser og de reelle prisene. Dermed fortsetter byggingen i vannet på Oslo havn…

Lambdas driftsutgifter mot stupet

Av Erling S. Skaug

Produktivitetskommisjonen har vist at offentlige prestisjeprosjekter systematisk underbudsjetteres. I tillegg tar politikken ofte tilflukt i de brede forliks ansvarspulverisering. Holmenkollsprekken er det ikoniske eksempel på manglende budsjettkontroll i tillegg. Statsviter Øyvind Østerud kaller det «et demokratisk paradoks» at politikere aldri stilles til ansvar, men sender regningen til sakes- og maktesløse skattebetalere. Syndfloden kommer alltid etter oss, ikke før. Den skvalper allerede rundt fundamentene på Paulsenkaia:

La det først være fastslått at Lambda i Bjørvika er en korrupsjonssak, og offentlige midler uvedkommende. Dertil har konseptet store iboende museumsfaglige svakheter, og igangsettes med en så tvilsom kalkyle at byrådet – trass i gjentatte lovhjemlede krav – motsetter seg all uavhengig gjennomgang. Byrådets ambisjon er øyensynlig å skaffe et nytt skrekkeksempel inn på produktivitetskommisjonens liste.

I tillegg til byggekostnadene vil de absurd høye driftsutgifter tynge årsbudsjettene i all fremtid, og i uforutsigbar størrelsesorden. Viktige funksjoner er vraket allerede ved byggestart, og man håper på løsninger mens man bygger(!). Prosjektet er åpenbart ute av kontroll. 344 millioner årlig i all fremtid er bare startkontingenten. Finansbyråd Robert Steen bør sammenligne med noe som faktisk var sikret kontroll:

Den 21.12.2013 bragte Aftenposten et tosiders intervju med Hans Rasmus Astrup, som uttalte at hans milliardstiftelse ville «sikre museets drift i all fremtid». Han ville finne «en trygg og fremtidsrettet måte» å sikre kunstsamlingen på, «som kan vare i tiår på tiår, gjerne hundre år hvis mulig.» Aftenposten tilføyde den 30.12.2013 at museet dermed skilte seg ut både i Norge og Europa.

Men da museet flyttet til sitt signalbygg i sjøkanten ble driftsutgiftene fordoblet. «Statlige midler blir viktige fremover», uttalte direktør Gunnar Kvaran vel et år senere (Morgenbladet 20.02.2015). Nå søker dette private museet Staten om millioner årlig for å holde hodet over vannet. Trolig har Hans Rasmus Astrup bedre greie på økonomi enn hele bystyret til sammen. Likevel sprakk regnestykket allerede året efter.

Hvert eneste byrådsmedlem vet selv at det – i klassisk ansvarsfraskrivelsesstil – kan dekke seg bak de brede forliks komfortable mekanismer. Strutsepolitikk skjermer for alle innvendinger, befrir for alt ansvar og tilgir alle synder. Rådhusets innbyggere gir seg selv klippekort på absolusjon. «Politikk er å ville» heter det. Det er ikke å vite, kunne, forstå eller lære. Hvorfor i all verden vil du dette, byrådsleder Raymond Johansen?

Spørsmålet er jo hvorfor Lambda bare kan realiseres med grovt misvisende tall?

En grushaugs forbannelse

Det forrige byrådet sørget for å kjøre en grushaug ut på Paulsenkaia før valget. Slik kunne de arrangere et slags første spadestikk for Lambda. Deretter kom spuntingen i grunnen i gang.

Det var likevel ikke for sent å stanse prosessen. Eiendommen har sin verdi og grunnarbeidene ville vært nyttige for et annet bygg. Likevel ble det blåst opp milliardbeløp for å stanse utbyggingen. Men selv om disse tallene skulle vært riktige, tar driftskostnadene dem snart igjen. Sammenlignet med driftskostnadene for Lambda kunne det blitt gratis å utvide dagens museum. Til og med i Venstre var det ønsker om omkamp. Det var overraskende, men gledelig ettersom sentrale venstrefolk har vært svært aktive i kulissene og det udemokratiske spillet rundt Lambda. SV solgte seg for småpenger til det forrige byrådet og gikk for Lambda etter lang tids stillingskrig. At de ikke så mulighetene i den nye konstellasjonen i bystyret er ufattelig.

Et gruppe personer med bakgrunn blant annet fra arkitektur og museumsdrift har forsøkt å få belyst den tvilsomme prosessen rundt flyttingen av Munchmuseet og kostnadene for prosjektet. Det resulterte blant annet i et innbyggerinitiativ tidligere i vinter. Likevel har byrådet nå åpenbart tatt sin endelige beslutning – uten å vente på bystyrets behandling av innbyggerinitiativet. Den endelige prisen er satt til 2,7 milliarder kroner.

Ingen skal kunne si at vi ikke har advart mot Lambdas egnethet, områdets egnethet eller de voldsomme kostnadene med bygging og drift. Men det kan i dag se ut som om vi har tapt.

Et skrik fra slagmarken om Munch-museet

Hva er det egentlig krigen om Munch-museet dreier seg om? Tilsynelatende mindre om Munchs kunst enn om kommunens økonomi. Slik også Deichman-saken til syvende og sist ble et spørsmål om penger, ikke om bøker, fordi den umulige byggegrunnen ikke kunne bære bibliotekets visjoner.

Visjonene om Bjørvika dreier seg heller ikke om Edvard Munchs kunst, men om hva man vil bygge – eller ikke bygge – i hjertet av det man en gang kalte «Fjordbyen». Altså et sted der byen møter sjøen og hvor Operaen ble lagt. Her hadde en gang byens myndigheter også tenkt seg et akvarium.

Dagens historie om Munch-museet begynner egentlig for ti år siden, i 2005, da museet åpnet den store jubileumsutstillingen «Ekspresjon!», en fantastisk samling av kunst fra tiden etter 1905 da Edvard Munch og malerne fra Brücke-gruppen snudde opp ned på europeisk kunst, med følge av unge tyske og nordiske kunstnere. Nettopp samtidig med denne utstillingen vedtok bystyret enstemmig å gå inn for en utvidelse av museet på Tøyen. Vi kan se det som en videreføring av museets kunstneriske utfoldelse. Men i det stille trenerte byrådet byggesaken. To år senere gikk byrådsleder Erling Lae ut i pressen og forkynte at Munch skulle flytte til Bjørvika. Meget overraskende, og stikk i strid med bystyrets enstemmige ønske. Det finnes ikke spor av forhistorien til dette kuppet i kommunens arkiver. Ikke et papir. Det dreide seg heller ikke om kunsten, men om havnevesenets interesser. Og før bystyret hadde fått tid til å vedta flyttingen, hadde HAV Eiendom AS forberedt en internasjonal arkitektkonkurranse om museet. I denne juryen var det ikke plass til noen representant for Munch-museet, men to personer fra havnevesenet. Og Hav Eiendom AS hadde bestemt at juryen skulle peke ut som vinner det prosjektet som best ivaretok det «kommersielle potensiale i de deler av bebyggelsen som ikke er en del av museet». Allerede her hadde kunsten tapt. Og Lambda vunnet.

Etter hvert som prosjekteringen av både Lambda og Deichmanskred fram, ble de økonomiske konsekvenser synlige. Byggekostnadene for Lambda lå skyhøyt over de beregninger som konsulentfirmaet HolteProsjekt hadde levert for det planlagte museet på Tøyen i 2006. Bystyrets flertall godtok ikke disse beløpene, og Lambda-prosjektet ble faktisk skrinlagt 14.des. 2011.
Men igjen trosset Byrådets Lambda-entusiaster flertallets ønsker. Et innleid konsulentfirma hadde allerede i november lagt fram beregninger som skulle vise at det ble billigere å bygge Lambda i Bjørvika enn det ville være å bygge nytt museum på Tøyen. Byrådet fortsatte derfor ufortrødent med sitt Lambda-prosjekt. Hvis noen den gang hadde gått gjennom disse beregningene, ville man imidlertid fort ha oppdaget at de bygget på gale forutsetninger. Selv før Deichmann- misèrenmåtte det være fullstendig feil å utelate grunnarbeidene for Lambda i en slik sammenlikning. Og siden det ikke forelå en konkret museumsplan for Tøyen, beregnet man alternativet som om det skulle være nøyaktig samme type som Lambda. Også dette blir grunnleggende feil i en slik sammenlikning, fordi det tenkte Tøyen-alternativet dermed blir bebyrdet med Lambdas ekstremt høye brutto/netto-faktor som avslører dette høyhusets ineffektive konstruksjon. Store deler av bruttovolumet spises opp av rulletrapper og luftige venterommed utsikt over fjorden. I tillegg legges fundamenterings-kostnadene for Deichman til grunn ved beregning av grunnarbeidene på Tøyen. Da må resultatet bli grovt misvisende. Når konsulent-rapporten derfor konkluderer med at Lambda også blir billigere enn alt annet på Tøyen blir tallene absurde. Rapporten var ikke en uavhengig analyse, men et partisk debattinnlegg.

På denne bakgrunn var det ikke overraskende at et privat skisseprosjekt for nytt Munch-museum på Tøyen ble viftet bort som useriøst av byrådet. Dette forslaget ble lagt fram av arkitektene Torp, Hvoslef-Eide og Halvorsen i november 2012 og konkluderte med en kostnadsramme på 1 mrd, altså 647 mill. kroner lavere enn selv de optimistiske tallene for Lambda i konsulentrapporten. Uten noen begrunnelse karakteriserte daværende kulturbyråd Bjercke hele forslaget som «sirkus». Tallene fra arkitekt-trioens kostnadsberegninger var, ifølge ham, «plukket opp fra gaten». I oktober i fjor hadde Lambda-tallene passert 2,761 milliarder. Og de var høyst reelle, ikke fra gaten.

Det som selvfølgelig kulturbyråden og de øvrige Lambda- entusiastene ikke likte i 2012 var at trioens skisseforslag for Munch på Tøyen bygget på at museet allerede har fullgode,nyoppussete magasiner for all kunst. Disse magasiner kan uten videre knyttes til et nybygg ved siden av gjennom underjordiske kanaler. Og når det nåværende Munch-museet flytter over, kan de ledige lokalene overtas av Stenersen-museets samlinger. Uavhengig av fremtidige organisasjonsformer kan de to museene lett samordne virksomheten. Slike praktiske og økonomiske løsninger støtter ikke opp under Hav Eiendoms vyer om den kommersielle utviklingen av Bjørvika. Dessverre er det slike rene utbygger-interesser som ligger bak dagens krig om Munch-museet.

Derfor snakkes det heller ikke høyt om at man i stillhet allerede har måtte gi avkall på to av de kvalitetskrav til museet som Havnevesenets arkitektkonkurranse selv satte som vesentlige: Turistbussenes parkeringsmuligheter og transporten av kunst på en sikker og rasjonell måte. Det siste kravet skulle opprinnelig oppfylles ved at transporten skjer via låsbare rom i kjelleretasjen, uavhengig av museets øvrige sikkerhetssoner. Da grunnforholdene i Bjørvika gjorde det umulig å bygge kjellere i det hele tatt, forsvant denne muligheten. Turistbussenes problem er heller ikke løst. Det er ingen parkeringsmuligheter ved museet, og publikum må gå over en gangbro fra den andre siden av Akerselva. Hvor bussene skal gjøre av seg mens turistene ser på Munch sies det intet om.

Men Edvard Munchs kunst lever. De siste årene har Munch-museet gjennom en aktiv utstillingsprofil vist at det er kunsten selv som trekker folk til Tøyen, til et vakkert landskap der Universitets museer og den botaniske hage allerede har et stort publikum. Munch kan i dag treffes i byens trafikkmessige sentrum, og Munch-museet har med sine kunsthistorisk interessante utstillinger slått nye publikumsrekorder.
Dessverre er det ikke dette krigen foran bystyrets behandling av Lambda-saken handler om. Den handler ikke om kunst, men om rene kommersielle interesser. Den handler om hvordan kommunens egne havnemyndigheter overtok styringen av en viktig kulturpolitisk sak. At byrådslederen på egen hånd gikk på tvers av bystyrets enstemmige ønske om utbygging på Tøyen. At byrådet etter hvert ble et redskap for realisering av havnemyndighetenes plan for Bjørvika.

Det er ikke et godt eksempel på lokaldemokrati. Hvis bystyret nå presses til å godta planene for Lambda i Bjørvika betyr det at «de folkevalgte», som de kalles i teorien, lar seg overkjøre av rene kapitalkrefter som vil forme byen etter sitt eget hode. Det bør utløse et skrik.

Eivind Otto Hjelle

.
Denne kronikken ble trykket i Klassekampen 14. desember 2015

Oslos største arbeiderpartilag vil revurdere Lambda

– Det er ikke Oslos skattebetalere jeg bekymrer meg for. De kommer ikke til å merke noen forskjell. De det faktisk er grunn til å bekymre seg for, er byens skolebarn og sykehjemsbeboere. Det er dem som faktisk kommer til å måtte betale for alle overskridelsene i Oslo kommune, sier  Fredrik Mellem i en tilleggskommentar til denne saken i Dagsavisen i dag.