Et skrik fra slagmarken om Munch-museet

Hva er det egentlig krigen om Munch-museet dreier seg om? Tilsynelatende mindre om Munchs kunst enn om kommunens økonomi. Slik også Deichman-saken til syvende og sist ble et spørsmål om penger, ikke om bøker, fordi den umulige byggegrunnen ikke kunne bære bibliotekets visjoner.

Visjonene om Bjørvika dreier seg heller ikke om Edvard Munchs kunst, men om hva man vil bygge – eller ikke bygge – i hjertet av det man en gang kalte «Fjordbyen». Altså et sted der byen møter sjøen og hvor Operaen ble lagt. Her hadde en gang byens myndigheter også tenkt seg et akvarium.

Dagens historie om Munch-museet begynner egentlig for ti år siden, i 2005, da museet åpnet den store jubileumsutstillingen «Ekspresjon!», en fantastisk samling av kunst fra tiden etter 1905 da Edvard Munch og malerne fra Brücke-gruppen snudde opp ned på europeisk kunst, med følge av unge tyske og nordiske kunstnere. Nettopp samtidig med denne utstillingen vedtok bystyret enstemmig å gå inn for en utvidelse av museet på Tøyen. Vi kan se det som en videreføring av museets kunstneriske utfoldelse. Men i det stille trenerte byrådet byggesaken. To år senere gikk byrådsleder Erling Lae ut i pressen og forkynte at Munch skulle flytte til Bjørvika. Meget overraskende, og stikk i strid med bystyrets enstemmige ønske. Det finnes ikke spor av forhistorien til dette kuppet i kommunens arkiver. Ikke et papir. Det dreide seg heller ikke om kunsten, men om havnevesenets interesser. Og før bystyret hadde fått tid til å vedta flyttingen, hadde HAV Eiendom AS forberedt en internasjonal arkitektkonkurranse om museet. I denne juryen var det ikke plass til noen representant for Munch-museet, men to personer fra havnevesenet. Og Hav Eiendom AS hadde bestemt at juryen skulle peke ut som vinner det prosjektet som best ivaretok det «kommersielle potensiale i de deler av bebyggelsen som ikke er en del av museet». Allerede her hadde kunsten tapt. Og Lambda vunnet.

Etter hvert som prosjekteringen av både Lambda og Deichmanskred fram, ble de økonomiske konsekvenser synlige. Byggekostnadene for Lambda lå skyhøyt over de beregninger som konsulentfirmaet HolteProsjekt hadde levert for det planlagte museet på Tøyen i 2006. Bystyrets flertall godtok ikke disse beløpene, og Lambda-prosjektet ble faktisk skrinlagt 14.des. 2011.
Men igjen trosset Byrådets Lambda-entusiaster flertallets ønsker. Et innleid konsulentfirma hadde allerede i november lagt fram beregninger som skulle vise at det ble billigere å bygge Lambda i Bjørvika enn det ville være å bygge nytt museum på Tøyen. Byrådet fortsatte derfor ufortrødent med sitt Lambda-prosjekt. Hvis noen den gang hadde gått gjennom disse beregningene, ville man imidlertid fort ha oppdaget at de bygget på gale forutsetninger. Selv før Deichmann- misèrenmåtte det være fullstendig feil å utelate grunnarbeidene for Lambda i en slik sammenlikning. Og siden det ikke forelå en konkret museumsplan for Tøyen, beregnet man alternativet som om det skulle være nøyaktig samme type som Lambda. Også dette blir grunnleggende feil i en slik sammenlikning, fordi det tenkte Tøyen-alternativet dermed blir bebyrdet med Lambdas ekstremt høye brutto/netto-faktor som avslører dette høyhusets ineffektive konstruksjon. Store deler av bruttovolumet spises opp av rulletrapper og luftige venterommed utsikt over fjorden. I tillegg legges fundamenterings-kostnadene for Deichman til grunn ved beregning av grunnarbeidene på Tøyen. Da må resultatet bli grovt misvisende. Når konsulent-rapporten derfor konkluderer med at Lambda også blir billigere enn alt annet på Tøyen blir tallene absurde. Rapporten var ikke en uavhengig analyse, men et partisk debattinnlegg.

På denne bakgrunn var det ikke overraskende at et privat skisseprosjekt for nytt Munch-museum på Tøyen ble viftet bort som useriøst av byrådet. Dette forslaget ble lagt fram av arkitektene Torp, Hvoslef-Eide og Halvorsen i november 2012 og konkluderte med en kostnadsramme på 1 mrd, altså 647 mill. kroner lavere enn selv de optimistiske tallene for Lambda i konsulentrapporten. Uten noen begrunnelse karakteriserte daværende kulturbyråd Bjercke hele forslaget som «sirkus». Tallene fra arkitekt-trioens kostnadsberegninger var, ifølge ham, «plukket opp fra gaten». I oktober i fjor hadde Lambda-tallene passert 2,761 milliarder. Og de var høyst reelle, ikke fra gaten.

Det som selvfølgelig kulturbyråden og de øvrige Lambda- entusiastene ikke likte i 2012 var at trioens skisseforslag for Munch på Tøyen bygget på at museet allerede har fullgode,nyoppussete magasiner for all kunst. Disse magasiner kan uten videre knyttes til et nybygg ved siden av gjennom underjordiske kanaler. Og når det nåværende Munch-museet flytter over, kan de ledige lokalene overtas av Stenersen-museets samlinger. Uavhengig av fremtidige organisasjonsformer kan de to museene lett samordne virksomheten. Slike praktiske og økonomiske løsninger støtter ikke opp under Hav Eiendoms vyer om den kommersielle utviklingen av Bjørvika. Dessverre er det slike rene utbygger-interesser som ligger bak dagens krig om Munch-museet.

Derfor snakkes det heller ikke høyt om at man i stillhet allerede har måtte gi avkall på to av de kvalitetskrav til museet som Havnevesenets arkitektkonkurranse selv satte som vesentlige: Turistbussenes parkeringsmuligheter og transporten av kunst på en sikker og rasjonell måte. Det siste kravet skulle opprinnelig oppfylles ved at transporten skjer via låsbare rom i kjelleretasjen, uavhengig av museets øvrige sikkerhetssoner. Da grunnforholdene i Bjørvika gjorde det umulig å bygge kjellere i det hele tatt, forsvant denne muligheten. Turistbussenes problem er heller ikke løst. Det er ingen parkeringsmuligheter ved museet, og publikum må gå over en gangbro fra den andre siden av Akerselva. Hvor bussene skal gjøre av seg mens turistene ser på Munch sies det intet om.

Men Edvard Munchs kunst lever. De siste årene har Munch-museet gjennom en aktiv utstillingsprofil vist at det er kunsten selv som trekker folk til Tøyen, til et vakkert landskap der Universitets museer og den botaniske hage allerede har et stort publikum. Munch kan i dag treffes i byens trafikkmessige sentrum, og Munch-museet har med sine kunsthistorisk interessante utstillinger slått nye publikumsrekorder.
Dessverre er det ikke dette krigen foran bystyrets behandling av Lambda-saken handler om. Den handler ikke om kunst, men om rene kommersielle interesser. Den handler om hvordan kommunens egne havnemyndigheter overtok styringen av en viktig kulturpolitisk sak. At byrådslederen på egen hånd gikk på tvers av bystyrets enstemmige ønske om utbygging på Tøyen. At byrådet etter hvert ble et redskap for realisering av havnemyndighetenes plan for Bjørvika.

Det er ikke et godt eksempel på lokaldemokrati. Hvis bystyret nå presses til å godta planene for Lambda i Bjørvika betyr det at «de folkevalgte», som de kalles i teorien, lar seg overkjøre av rene kapitalkrefter som vil forme byen etter sitt eget hode. Det bør utløse et skrik.

Eivind Otto Hjelle

.
Denne kronikken ble trykket i Klassekampen 14. desember 2015

Reklame

Oslos største arbeiderpartilag vil revurdere Lambda

– Det er ikke Oslos skattebetalere jeg bekymrer meg for. De kommer ikke til å merke noen forskjell. De det faktisk er grunn til å bekymre seg for, er byens skolebarn og sykehjemsbeboere. Det er dem som faktisk kommer til å måtte betale for alle overskridelsene i Oslo kommune, sier  Fredrik Mellem i en tilleggskommentar til denne saken i Dagsavisen i dag.

Prestisjebyggene i Bjørvika bør granskes

Finansbyråd Robert Steen er bekymret for Oslos økonomi, og for hvordan prisene for Deichman og Munch i Bjørvika har eskalert siden byggevedtakene ble gjort. Hvis ordet skandale skal brukes må det gjelde saksbehandlingen av prosjektene i de to tidligere byrådsperioder. Bare den som har fulgt dårlig med kan bli overrasket over at det nye byrådet nå tar betenkningstid.

Av Erling S. Skaug, prof.em. UiO

Kulturbyggene i Bjørvika inngår i et kjent mønster: Produktivitetskommisjonen påpekte tidligere i år de spektakulære overskridelser i offentlige prestisjeprosjekter, øyensynlig for å drive dem gjennom. Statsviter Øyvind Østerud fulgte opp i Aftenpostens ”Uviten”-spalte med å minne om at politikerne aldri stilles til ansvar for dette – med eksempler fra Holmenkollbakken til risikoen ved Lambda – og sender regningen til skattebetalerne. Mye tyder på at dette bare er halve historien: Politikerne vet ikke hva de gir seg i kast med, men bestiller konsulentuttalelser som bekrefter forhåndskonklusjonene. Når det gjelder Bjørvika spesielt varslet Norges Geotekniske Institutt allerede i 2008 om den dårlige byggegrunnen i området. I mai 2014 påpekte de paradokset i at så mange nasjonale prestisjeprosjekter skulle reises på byens dårligste grunn: ”Lambda (Munch-museet) kommer heller ikke på den ”beste” tomta i byen. Men dette er jo politikk.” Nettopp. Politisering erstatter dårlig forundersøkelse.

Spørsmålet er hvorfor ”så mange nasjonale prestisjeprosjekter” absolutt skulle til Bjørvika. I tilfellet Munch-museet er det godt dokumentert at flyttingen fra Tøyen skyldes samrøre mellom kommersiell utbygger og politikere, med sterke undertoner av korrupsjon. Saksbehandlingen er gjennomhullet av bakromsavtaler, manipulasjon, talljuks og politisk press, direkte og indirekte støttet av ukritiske medier og en offentlig korttidshukommelse. Resultatet er et uegnet museum til absurd høye bygge- og driftsomkostninger, i realiteten et dusinkonsept uten hensyn til moderne, funksjonelle museumsfaglige krav. Bedre kunne det heller ikke bli, med Paulsenkaias begrensninger og utbyggers fortjeneste ved prestisjebygg i området som selve utganspunktet – men betalt av det offentlige.

Prisgaloppen får altså det nye byrådet til å dra i bremsen: I 2011 lokket Høyre med en ”prisgaranti” på 2,7 milliarder for Munch og Deichman samlet. I mai 2013, ved ”Tøyen-kompromisset” med SV, kostet Lambda alene 1,7 milliarder. To måneder senere ”husket” byråd Hallstein Bjercke (V) at en ufullstendig kalkyle likevel ble over 2 milliarder, men meldte fra først året etter. Prisstigning pr. 2019 anslås til nesten 2,8 milliarder, før spadestikk – pluss snart Bjerckes lite kjente 80 millioner før start.

Ingen vet hvor dette kan ende. Belastningen ved å stoppe prosjektet, med de allerede godt synlige signaler, er liten i forhold til belastningen ved å fullføre. Bare én ting er verre enn en betent sak: å iverksette den. Saken bør granskes for å redde Oslo-politikkens omdømme. Påfyll til hukommelsen finnes på http://www.folkeaksjon.no

Oslo bystyre har vedtatt bygging av Lambda

Det er trist at Munchs kunst har blitt utsatt for det spillet vi har sett siden 2007. Et praktfullt museum kunne stått ferdig på Tøyen i dag. Slik ville ikke byrådet det, og de har gjennom en rå uthalingstaktikk vunnet fram med et vedtak om flytting fra Tøyen.

Vi er fortsatt overbevist om at Tøyen er det beste alternativet – både for kunsten, Tøyen og byen, men det greier vi neppe å gjøre noe med nå. Det må vi innse.

Mange føler seg usikre på hva som skal skje med Tøyen. Det forstår vi godt. Vi håper byrådet og dets støttepartier forstår at de har et enormt ansvar for å innfri de løftene de har gitt. Og de kan ikke vente til Munchmuseet er flyttet med å diskutere hvordan løftene til Tøyen skal innfris. Her må det være full innsats fra i morgen. Vi tåler ingen forsinkelser.

SV svikter kunsten og går for Lambda

I dag ble det kunngjort at SV har sviktet hensynet til Munchs kunst i bytte mot at byrådet gjennomfører en rekke selvfølgeligheter i Tøyen-området. I tillegg skal den nåværende museumsbygningen benyttes til et vitensenter og kanskje skal Teknisk museum flyttes til et nybygg her – om Teknisk museum vil.

Dette er en sorgens dag for alle som er glade i Munchmuseet og Tøyen.

Fakta om Lambda – fra en arkitekts synsvinkel

Kan Lambda noen gang bli et godt museum? spør sivilarkitekt Arne Gunnarsjaa i denne artikkelen. Den er noen måneder gammel, men fakta har ikke endret seg.

Les den her.

Fortrengninger i Munch-debatten

Skaug: Det er åpenbart full enighet om at Munch skal få det best mulige museum. Et grunnleggende premiss er bygningstypen, som må løse de primære krav til sikkerhet, bevaring og hensyn til samlingene og publikum. Lokaliseringen velges som følge av dette.

Et lavt museum i ett eller to plan, delvis nedgravd som på Louisiana utenfor København og andre moderne museer, forankrer hovedvolumet i bakken. Dette stabiliserer inneklimaet med minimalt behov for ressurskrevende apparatur, gir lave driftsutgifter og sikrere bevaringsforhold for kunsten. Fluktveiene lettes, plassutnyttelsen blir optimal med fleksible utstillingsmuligheter, og publikum kan sirkulere fritt. At driftsutgiftene blir lave er ikke uvesentlig i betraktning av Oslo kommunes notoriske neglisjering av drift og vedlikehold. Skal det tegnes et nytt, funksjonelt museumsbygg blir Tøyen det eneste alternativ med nok plass.

Paulsenkaias begrensede tomt tvinger bygget i været. Høyhusmodellen, med overflater maksimalt eksponert for skiftende vær gjør klimakontroll problematisk, vekslingen mellom glass- og betongseksjoner gjør vondt verre, og de åpne forbindelser mellom dem røper total uvitenhet om museale grunnprinsipper. Høyden utgjør en sikkerhetsrisiko og vanskeliggjør fluktveier for personer og kunst ved brann og krisesituasjoner. Rom stablet i høyden forbundet med trapper gir dårlig plassutnyttelse (brutto-nettofaktor 1,8). Forsøk på omarbeidelse har foregått i tre år og kostet over 110 millioner. Man var fremdeles på skissestadiet da forprosjekteringen ble avbrutt i oktober i fjor, og hadde langt igjen før noe kunne fremlegges og prissettes. Tydeligere kan det ikke vises at Lambda som museumskonsept er et eksempel på konflikt mellom design og funksjon.

Noe har lekket fra prosjekteringen. Lys- og klimasluser monteres mellom glass- og betongseksjonene, der kunsten utstilles. Separate klimaanlegg installeres i annenhver etasje, ressurskrevende og med risiko for kunstverkene ved driftsstans. Det vurderes om hele bygget må kles inn i perforerte aluminiumsplater for å dempe klimaskiftningene utenfra. Publikum må passere 15 rulletrapper og 40 dører mellom 10 relativt små, konvensjonelle utstillingsrom, som hindrer sammenheng i utstillinger og kunstopplevelser, avbrutt av åtte obligatoriske utsiktstrinn over byen. Utsikten fremstilles av arkitekten og tilhengerne som hovedattraksjonen (overlever den metallinnpakningen?). Prospekter av utstillingene vises ikke. Samlingene er underordnet.

Lambda kan altså ikke bli slik Herreros’ urealistiske prospekter viser, som ufortrødent gjengis i kampanjen. Konseptet er valgt som ”signalbygg”, som prisdrivende faktor for utbyggeren HAV Eiendom a/s, med lokalisering prioritert før funksjon. Byrådets slagord ”Lambda eller intet” er en overtydelig innrømmelse av frykt for alternativer.

Lambda-tilhengerne velger sine egne bobler. Visse arkitekter ser bygget primært som en friskulptur i sjøkanten. Politikere klamrer seg til kjøpte vurderinger, og museumsledelsen eksponerer skamløst sin inkompetanse ved å hevde at bygningstypen er en smaksak. Bunnivået av ansvarlighet er å anse løsningen som et rent politisk spill, med stemmer i byttehandel mot andre ytelser. Ordfører Fabian Stang og byrådspartiene må innse at en slik posisjon vil klebe ved dem i all fremtid.
OPAK-Metiers rapport, med alternativer og tids- og priskalkyler, har ikke bedret debattnivået: ”Alt koster det samme, men Lambda blir ferdig først – og det haster.” Rapporten ble betvilt allerede på pressekonferansen. Aftenpostens leder 15.09. så ”ingen grunn til at konsulentenes anslag skulle få legge premissene”. Detaljerte gjennomganger av flere, bl.a. Peter Butenschøn (Morgenbladet 12.10), bekrefter inntrykket av et bestillingsverk.

OPAK har bl.a., på byrådets bestilling, unnlatt å følge opp den innlysende løsning implisert i HolteProsjekts foretrukne forslag av 2006 (= OPAKs alternativ 2A), og gjort Tøyen-alternativet så vanskelig at det må avvises: Med frittliggende nybygg ved siden av det eksisterende kunne for eksempel Stenersen overta det sistnevnte, og nybygget reduseres. OPAK plasserer et frittliggende (uredusert) bygg slik at halvparten blir liggende i et område regulert til friareal, den såkalte sirkustomta. Dermed ”tvinges” man til å velge tilbygg/riving av det nåværende, med 4-5 års stengning og åpning først i 2022. Med nybygget flyttet noen få meter nærmere det nåværende vil imidlertid et enkelt makeskifte erstatte tapt friareal, nedetiden for museet bli høyst ett år og ferdigstilling langt tidligere. Flytteutgiftene blir nær null – ikke absurde 90 % av 25,5 millioner som rapporten hevder.

Det angivelige tidspresset i saken er byrådspartienes eget ansvar. Hvis ikke enstemmigheten om Tøyen i 2005-06 var blitt trenert og overkjørt i 2008, kunne et nytt, funksjonelt museum stått ferdig i dag. Haste-argumentet gjelder museets tilstand, kommunens egen forsømmelse, som blåses opp til krise: At ”kunsten råtner i magasinene” er kort og godt løgn. Direktøren burde omgående ha opplyst at magasinene er landets beste. Av en eller annen grunn gjør han ikke det.

Prisene til slutt: Holtes 2006-kalkyle for nybygg på Tøyen var 852 millioner, i følge SSB uforandret i 2009. I 2009 var et ufullstendig anslag for Lambda 1.630 milliard, med forventet prisstigning til 1.950 milliard (Lae og Ødegaard 16.06. 2009). I tillegg kom tomtekjøp 161 millioner og flytting, samlet over 2 milliarder. I 2009 var altså Bjørvika-prosjektet over dobbelt så dyrt som Tøyen. Men så tilspisset valgkampen seg. I en bestilt kalkyle fra Advansia steg Tøyen til 1.812 milliard pr. 2011, mens Lambda ble stående på 1.640 milliard – ytterligere redusert på museets (des)informasjonsblogg til under 1.5 milliard. Nødvendige krumspring?

At ”alt koster like mye, men Bjørvika blir først ferdig” – og Lambdas manifeste svakheter ignoreres – blir en fallitterklæring for det representative demokrati. Byrådet, og hvert medlem av deres partier, har ennå en tenkepause.

Erling Skaug
professor i konservering og kunstteknologi

Dette er en oppdatert versjon  av hans nylige kronikk i Klassekampen

Da MDG gikk seg vill

Miljøpartiet de grønnes representant i Bystyret har på ettersommeren gått seg vill i politisk taktikkeri og åpnet for en slags støtte til det gravlagte prosjektet Lambda. Det har fått debatten til å blusse opp igjen. Kunstsosiolog dr. philos. Dag Solhjell måtte derfor gjenta de kunstfaglige argumentene mot Lambda i et innlegg i Aftenposten.

Det publiserte innlegget ble kortere enn originalen.

Les hele Solhjells innlegg her

Lambda i svime

Bystyret vedtok i dag, som ventet, å skrinlegge Lambda. Samtidig ble det flertall for å utrede Tøyen og Nasjonalgalleriet som alternativer for et nytt Munchmuseum. 

Byrådet kan ikke bruke mer penger på Lambda etter dagens vedtak, men det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at Lambda vil kvikne til som et forslag fra Byrådet når utredningen er gjennomført.

Vi må nå kunne kreve at utredningen gjennomføres av uhildede organisasjoner/firmaer og ikke de samme som har utredet og lobbet aktivt for Lambda. Dersom Byrådet ikke ønsker å forsinke mer enn den tiden utredningen tar, sørger det for en slik nøytral utredning. På Tøyen kan vi få et større utstillingsareale enn i Lambda. Det er en mulighet vi forhåpenligvis skal benytte oss av, men utredningen må gjøre det mulig å sammenligne prosjektene når det gjelder volum og muligheter.

Edvard Munch: Skal høie bygninger stænge for sjøen…

Edvard Munchs skeptiske kommentar til Rådhusplanen på 1930-tallet om høyhusbygging og fjordutsikt: 

«Det kan hænde at det er rigtigt at Oslo skal helt vise det hårde ansigt som vi alle har følt på os – det er muligt at det er rigtigt at den idyl der som nu Tordensskjolds plass er med raadhuset til høire ypperli virkende – Akershus stikker sin pragtfulde profil uti mot fjorden – Fjor Sjø og søluft sendes frit og uhindret bredt ind over mot Eidsplads plads {og}– Karl Johansgd og Studenterlunden der altid vil bli centrum i Oslo Den skjønneste plet som Oslo har og hvordan føier den sig ikke selvdannet til dette Centrum med sine monumentale bygninger? Skal høie bygninger stænge for sjøen her og for … la denne skjønne idyl forsvinde? Det skjønneste Oslo eier – Er det rigtigt hva gjøres og har arkitekterne og disse raadgivere sikkert blik for at det gives bedre valutta ved det der gives på ‹ves›tkanten og har de syn for det kommende Oslo som bygninger skal gi udtryk for så vel – Men har atter Oslo som altid ødelagt sig selv ved sin arkitektur så vil et frygteli ansvar falde på dem, på raadgiverne Jeg vil si at det første jeg tænkte da Raadhusplanen kom frem – Nu skal vi endeli få sol søen ind over byen»

(I et udatert brevutkast til Jens Thiis, eMunch.no N2970)