Feil premisser, rasjonell slutt

Erling Skaug, professor i konservering og kunstteknologi

Petter Olsen gjør det enkelt for seg når han i realiteten tar opp sin over 20 år gamle ide om et samlet Munch-mausoleum på Tullinløkka (Aftenposten 23.01.). Hans utgangspunkt er forestillingene om at «Tøyen-tilhengerne er mest opptatt av byutvikling og sosial utjevning i Oslo øst», mens «Lambda-tilhengerne kritiseres for å prioritere kontroversiell stjernearkitektur», og ønsker politisk prestisje og partitaktikk eliminert til fordel for «den beste løsningen for Munchs kunst». Det siste er angivelig å samle alt på ett sted – Nasjonalgalleriets Munch-sal, Auladekorasjonene og Munch-museet – rundt Tullinløkka.

Olsens valg av premisser utelater noen reelle hovedfaktorer i de siste års offentlige debatt. Lambda er museumsfaglig sett uegnet som kunstmuseum, og plasseringen i Bjørvika skyldes kommersielle utbyggerinteresser. Det er det siste som åpenbart ligger bak byrådspartienes steilhet (”Lambda eller intet”), og som har kjørt saken fast i en situasjon som er Munchs kunst uvedkommende. Tøyen gir derimot mulighet for et ideelt museumsbygg, til betydelig lavere pris enn Lambda, og med ferdigstillelse like raskt.

Er det beste for en kunstners verk at alt samles på ett sted? Gjør man det i andre land? Hvis man vil se Claude Monet i Paris – en kunstner av kanskje større betydning enn Munch for sin generasjon, impresjonismen – må man til Quai d’Orsay, Orangeriet og Musée Marmottan, tre steder mer spredt enn Tøyen, Aulaen og Vestbanen. Ideen om å flytte alt av Monet til samme område har aldri vært fremmet. Om det skyldes at Paris har et provinsielt syn på kunst er uvisst, men muligheten for forspisning vil være tilstede. Dette må være en gigantomanisk tvangsforestilling.
Er besøkstall fra andre og større byer enn Oslo (Amsterdam og van Gogh-museet) relevante? Hypotetiske millionbesøk for Munch i Bjørvika bygger på uholdbare modeller. En av dem er antall cruiseturister som teoretisk kan skvises gjennom Oslos attraksjoner i løpet av 4 timers gjennomsnittlig ankringstid. Premissene for museumsdrift og kunstopplevelse byttes ut med en parodi på underholdningsindustrien.

Men Petter Olsen har rett i at Nasjonalgalleriet er fullt brukbart. At det må forlates på grunn av et uhelbredelig ”klimaproblem» er en påstand som forlengst er motbevist både av ekstern ekspertise og av Nasjonalmuseet selv. Det er altså ingen grunn til å overlate bygget til andre med nøyaktig samme formål og krav. Stortinget, som ennå ikke har behandlet saken, vil måtte ta dette i betraktning når Vestbanebyggets størrelse skal vurderes vis-a-vis Nasjonalgalleriets mulige rolle som satellitt – i likhet med Arkitekturmuseet på Bankplassen.

Fremfor alt har Petter Olsen og andre rett i at kommunens vanskjøtsel av Munchs testamentariske gave og dens faglig-vitenskapelige forvaltning krever en revurdering. Konklusjonen må bli: Omgjør museet til en stiftelse med delt statlig og kommunal deltagelse, oppnevn et styre, og ta opp tråden fra bystyrets enstemmighet i 2005 om å utvide museet på Tøyen. Det tør nå være godt kjent at byrådets avsporinger har forsinket et moderne og funksjonelt museum i seks-syv år. ”Her må noen gi seg” har ordfører Fabian Stang (H) uttalt. Et glimt av selverkjennelse. Hva venter han på?

Godt nyttår. Godt Munch-år!

Start året med å se «Det moderne øye» i Munch-museet på Tøyen. Da kan du samtidig ta en titt på omgivelsene. Selv en legperson ser at det er god plass og mulighet til å bygge et godt museum der.

Motstanderne av Munch på Tøyen framstiller dette alternativet i et dårlig lys ved å hevde at det blir mange år forsinket. Selvfølgelig blir det litt forsinket, men det tar litt tid å føre en demokratisk debatt. Folk finner seg ikke alltid i at ting blir avgjort i kuppartede prosesser.

De meget anerkjente arkitektene, som i høst la fram et eksempelprosjekt for Tøyen, beskriver en framdrift med minimale forsinkelser, nesten kontinuerlig drift og små flyttekostnader. Og ikke minst kan vi på Tøyen få et museum basert på kunstens behov.

Vi går trolig inn i sluttfasen av debatten og kan forhåpentligvis snart få en endelig avgjørelse uten merkverdige hestehandeler.

I dag kunne det blitt avgjort…

Maleriet "Siste Skrik" er av Rolf Groven, 2010. Han stiller det til rådighet for kampen mot Lambda.

Maleriet «Siste Skrik» er av Rolf Groven, 2010. Han stiller det til rådighet for kampen mot Lambda.

I dag, 12.12.12 kl 12 samlet Bystyret seg til møte på Edvard Munchs fødselsdag. Vi hadde håpet at byrådet hadde vist handlekraft og sørget for at det forelå et forslag om utbygging av Munch-museet. Det gjorde det ikke. 

Bystyret forkastet flyttingen til Bjørvika for et år siden. I stedet for å arbeide med alternative løsninger arbeider byrådet heller for å omgjøre vedtaket. Det er beklagelig.

De MÅ greie å finne en løsning før 150-årsdagen neste år. Gjerne lenge før…

I mellomtiden kan vi glede oss over at det tross alt blir 150-årsmarkeringer neste år.

Ny satsning på Facebook

Det har lenge vært en gruppe på Facebook med navnet Munchmuseet på Tøyen. Nå nærmer vi oss en innspurt i dette arbeidet. Vi har derfor i dag lansert en ny side på Facebook: Munch-museet på TØYEN.

Følg denne lenka og «lik» siden. Da får du informasjon og god mulighet til å dele innholdet med andre på Facebook.

Samtidig blir denne siden hjemmeside for dette arbeidet – til glede for de som ikke befinner seg på Facebook.

Munch på Tøyen

Et nytt innspill som viser muligheter og helhet på Tøyen. Tungvekterne Fredrik AS Torp, sivilarkitekt MNAL og Didrik Hvoslef-Eide, sivilarkitekt MNAL, som står bak skisseforslaget, har også beregnet lavere pris og kortere byggetid enn i Opak Metiers skisse. Her er deres beskrivelse:

Illustrasjon: Fredrik AS Torp, Didrik Hvoslef-Eide og Stein Halvorsen, sivilarkitekter MNAL

MUNCH PÅ TØYEN
en skisse til et alternativ

Utgangspunkt
Utredningen fra OPAK/Metier for alternative museumsløsninger på Tøyen plasserer Lambdas byggeprogram på Tøyen uten å justere for endrede lokale forutsetninger. Romprogrammet fra Bjørvika anvendes med samme brutto/netto faktor. Eksisterende museumsbygg tillegges ikke noen bruksverdi. Det tas heller ikke hensyn til eventuelt mer gunstige grunnforhold.

For å gi et best mulig grunnlag for å sammenligne alternativene, er det utarbeidet en skisse for et nytt Munch-museum på den kommunalt eide tomten mellom nåværende museum og det planlagte Utstillingsveksthuset. Det er tatt utgangspunkt i de samme funksjonelle krav som for ’Lambda’.

Skissen søker å skape best mulige forhold for Munchsamlingens visning, dokumentasjon, formidling og forskning. Stenersens Samling er plassert i det nåværende museet, som likevel må rehabiliteres til et nytt formål. Det vil i betydelig grad redusere de samlede kostnadene.

Skissen som viser et lavt, stillferdig Munchmuseum er utarbeidet i tett dialog med arkitekten bak det kommende utstillingsveksthuset, Stein Halvorsen AS, viser også at vi vil få en fantastisk, sentrumsnær kulturpark, nesten på størrelse med Frognerparken. Bygningen, hagerom og parkrom vil berike hverandre og gi store bruksmessige synergieffekter.

Museets utforming
Skissen viser et bygg i to etasjer som føyer seg godt inn i parklandskapet. Erfaringsmessig gir store horisontale flater de beste visningsmulighetene, med reduserte arealer til sirkulasjon sammenlignet med et høyhus. Besøkende kan vandre fra rom til rom uten bruk av heis og trapper. Samtidig reduseres byggets ytterflate, noe som sammen med lavt forbruk av heiser og rulletrapper gir betydelige driftsfordeler og redusert arealbruk.

Det er vist måtehold i den arkitektoniske utformingen. Det er lagt hovedvekt på kunstens visningsmuligheter og den mannskapsmessige tilpasningen som en illustrasjon på løsninger for en reguleringsplan. En arkitektonisk bearbeidelse vil være en del av en senere arkitektkonkurranse.
Magasiner og verksteder er vist i nybygget, i samsvar med Lambdas program. Det antas at det kan oppnås ytterligere besparelser dersom magasiner og verksteder i dagens museumsbygning fortsatt benyttes. Det nyere glasstilbygget med dagens inngangsarealer kan rives. Det kan enkelt bygges en forbindelse mellom bygningene i underetasjen.

Tomten
Tomten er enkel å bebygge. Nybygget får et fotavtrykk på ca. 5200 kvm med en parkmessig behandlet takflate til erstatning for det areal som tas fra parkområdet. Det er kjøreadkomst fra enden av Tøyengata. Her vises også parkering for 12 busser.

Mellom gammelt og nytt museumsbygg oppstår et adkomsttorg. Her gis en forbindelsen mellom Tøyenparken i øst og de naturhistoriske museene og Botanisk hage i vest. På sikt kan Finnmarksgata graves ned og overdekkes på en del av strekket gjennom parken, slik at denne forbindelsen blir enda bedre.

Vi ser for oss også en opprusting av forbindelsen mellom Tøyensenteret, Tøyen T-banestasjon og Munchparken.

Arealer
Eksisterende program (Lambda) inkludert Stenersens Samling 12 300 m2
Brutto areal (brutto/netto-faktor 1,8 for Lambda) 21 600 m2
Programmet inkluderer Stenersens Samling med utstillingsareal på 3 000 m2.

Nytt Munchmuseum på Tøyen 9 300 m2
Stenersens Samling lagt til eksisterende museumsbygg
Brutto areal (brutto/netto-faktor for denne type bygg 1,4) 13 000 m2

Kostnad
Beregnet kostnad for Lambda, brutto 21.000 kvm, kr.80.000 pr.kvm, ca. kr. 1. 700 000 000
Beregnet kostnad for vårt prosjekt, brutto 13.000 m2, kr.80.000 pr.m2, ca. kr. 1 000 000 000
Total besparelse sammenliknet med Lambda, kr. 700 000 000

Det er her ikke medregnet besparelse ved kjøp og bruk av tomt, eller ved et enklere bygningsteknisk prosjekt. Det er heller ikke tatt med muligheter for å benytte tekniske arealer i dagens museumsbygg. Det er ikke beregnet eventuelle rehabiliteringskostnader for eksisterende museumsbygg.

Tid
Den detaljerte programmeringen av nye museumsfunksjoner som er gjennomført for Lambda kan i stor grad benyttes som program for et prosjekt på Tøyen. For gjennomføring av en arkitektkonkurranse (utlysing, konkurranseperiode, juryering, politisk behandling) for museet i Bjørvika var det satt av 1 år. Dette vil gi en tilfredsstillende ramme for en konkurranse på Tøyen.
Omregulering fra friområde til museumsformål er beregnet (i samråd med PBE) å ta 12 mnd., maks. 15 mnd. Omregulering kan startes opp samtidig med at det avholdes arkitektkonkurranse. Forutsatt at et vinnerprosjekt holdes innenfor rammene for ny regulering kan de to prosessene løpe parallelt.
Utlysing av konkurranse 1/2013
Avsluttet juryering 12/2013
Detaljprosjektering, rammesøknad, anbudsutsendelse 12/2014
Anbudsinnlevering 3/2015
Kontrahering 6/2015
Byggestart 9/2015
Innflytting 7/2017

Det nye bygget kan reises mens det er full drift i eksisterende museum, og det gir minimale flyttekostnader og så godt som intet funksjonsavbrudd. Stenersenmuseet kan drives i nåværende lokaler i Vika inntil byggeprosessen på Tøyen er avsluttet.

Oslo, 6. november 2012

Fredrik AS Torp, sivilarkitekt MNAL – Didrik Hvoslef-Eide, sivilarkitekt MNAL 

Fortidsminneforeningen

Illustrasjon: Fredrik AS Torp, Didrik Hvoslef-Eide og Stein Halvorsen, sivilarkitekter MNAL

Fortrengninger i Munch-debatten

Skaug: Det er åpenbart full enighet om at Munch skal få det best mulige museum. Et grunnleggende premiss er bygningstypen, som må løse de primære krav til sikkerhet, bevaring og hensyn til samlingene og publikum. Lokaliseringen velges som følge av dette.

Et lavt museum i ett eller to plan, delvis nedgravd som på Louisiana utenfor København og andre moderne museer, forankrer hovedvolumet i bakken. Dette stabiliserer inneklimaet med minimalt behov for ressurskrevende apparatur, gir lave driftsutgifter og sikrere bevaringsforhold for kunsten. Fluktveiene lettes, plassutnyttelsen blir optimal med fleksible utstillingsmuligheter, og publikum kan sirkulere fritt. At driftsutgiftene blir lave er ikke uvesentlig i betraktning av Oslo kommunes notoriske neglisjering av drift og vedlikehold. Skal det tegnes et nytt, funksjonelt museumsbygg blir Tøyen det eneste alternativ med nok plass.

Paulsenkaias begrensede tomt tvinger bygget i været. Høyhusmodellen, med overflater maksimalt eksponert for skiftende vær gjør klimakontroll problematisk, vekslingen mellom glass- og betongseksjoner gjør vondt verre, og de åpne forbindelser mellom dem røper total uvitenhet om museale grunnprinsipper. Høyden utgjør en sikkerhetsrisiko og vanskeliggjør fluktveier for personer og kunst ved brann og krisesituasjoner. Rom stablet i høyden forbundet med trapper gir dårlig plassutnyttelse (brutto-nettofaktor 1,8). Forsøk på omarbeidelse har foregått i tre år og kostet over 110 millioner. Man var fremdeles på skissestadiet da forprosjekteringen ble avbrutt i oktober i fjor, og hadde langt igjen før noe kunne fremlegges og prissettes. Tydeligere kan det ikke vises at Lambda som museumskonsept er et eksempel på konflikt mellom design og funksjon.

Noe har lekket fra prosjekteringen. Lys- og klimasluser monteres mellom glass- og betongseksjonene, der kunsten utstilles. Separate klimaanlegg installeres i annenhver etasje, ressurskrevende og med risiko for kunstverkene ved driftsstans. Det vurderes om hele bygget må kles inn i perforerte aluminiumsplater for å dempe klimaskiftningene utenfra. Publikum må passere 15 rulletrapper og 40 dører mellom 10 relativt små, konvensjonelle utstillingsrom, som hindrer sammenheng i utstillinger og kunstopplevelser, avbrutt av åtte obligatoriske utsiktstrinn over byen. Utsikten fremstilles av arkitekten og tilhengerne som hovedattraksjonen (overlever den metallinnpakningen?). Prospekter av utstillingene vises ikke. Samlingene er underordnet.

Lambda kan altså ikke bli slik Herreros’ urealistiske prospekter viser, som ufortrødent gjengis i kampanjen. Konseptet er valgt som ”signalbygg”, som prisdrivende faktor for utbyggeren HAV Eiendom a/s, med lokalisering prioritert før funksjon. Byrådets slagord ”Lambda eller intet” er en overtydelig innrømmelse av frykt for alternativer.

Lambda-tilhengerne velger sine egne bobler. Visse arkitekter ser bygget primært som en friskulptur i sjøkanten. Politikere klamrer seg til kjøpte vurderinger, og museumsledelsen eksponerer skamløst sin inkompetanse ved å hevde at bygningstypen er en smaksak. Bunnivået av ansvarlighet er å anse løsningen som et rent politisk spill, med stemmer i byttehandel mot andre ytelser. Ordfører Fabian Stang og byrådspartiene må innse at en slik posisjon vil klebe ved dem i all fremtid.
OPAK-Metiers rapport, med alternativer og tids- og priskalkyler, har ikke bedret debattnivået: ”Alt koster det samme, men Lambda blir ferdig først – og det haster.” Rapporten ble betvilt allerede på pressekonferansen. Aftenpostens leder 15.09. så ”ingen grunn til at konsulentenes anslag skulle få legge premissene”. Detaljerte gjennomganger av flere, bl.a. Peter Butenschøn (Morgenbladet 12.10), bekrefter inntrykket av et bestillingsverk.

OPAK har bl.a., på byrådets bestilling, unnlatt å følge opp den innlysende løsning implisert i HolteProsjekts foretrukne forslag av 2006 (= OPAKs alternativ 2A), og gjort Tøyen-alternativet så vanskelig at det må avvises: Med frittliggende nybygg ved siden av det eksisterende kunne for eksempel Stenersen overta det sistnevnte, og nybygget reduseres. OPAK plasserer et frittliggende (uredusert) bygg slik at halvparten blir liggende i et område regulert til friareal, den såkalte sirkustomta. Dermed ”tvinges” man til å velge tilbygg/riving av det nåværende, med 4-5 års stengning og åpning først i 2022. Med nybygget flyttet noen få meter nærmere det nåværende vil imidlertid et enkelt makeskifte erstatte tapt friareal, nedetiden for museet bli høyst ett år og ferdigstilling langt tidligere. Flytteutgiftene blir nær null – ikke absurde 90 % av 25,5 millioner som rapporten hevder.

Det angivelige tidspresset i saken er byrådspartienes eget ansvar. Hvis ikke enstemmigheten om Tøyen i 2005-06 var blitt trenert og overkjørt i 2008, kunne et nytt, funksjonelt museum stått ferdig i dag. Haste-argumentet gjelder museets tilstand, kommunens egen forsømmelse, som blåses opp til krise: At ”kunsten råtner i magasinene” er kort og godt løgn. Direktøren burde omgående ha opplyst at magasinene er landets beste. Av en eller annen grunn gjør han ikke det.

Prisene til slutt: Holtes 2006-kalkyle for nybygg på Tøyen var 852 millioner, i følge SSB uforandret i 2009. I 2009 var et ufullstendig anslag for Lambda 1.630 milliard, med forventet prisstigning til 1.950 milliard (Lae og Ødegaard 16.06. 2009). I tillegg kom tomtekjøp 161 millioner og flytting, samlet over 2 milliarder. I 2009 var altså Bjørvika-prosjektet over dobbelt så dyrt som Tøyen. Men så tilspisset valgkampen seg. I en bestilt kalkyle fra Advansia steg Tøyen til 1.812 milliard pr. 2011, mens Lambda ble stående på 1.640 milliard – ytterligere redusert på museets (des)informasjonsblogg til under 1.5 milliard. Nødvendige krumspring?

At ”alt koster like mye, men Bjørvika blir først ferdig” – og Lambdas manifeste svakheter ignoreres – blir en fallitterklæring for det representative demokrati. Byrådet, og hvert medlem av deres partier, har ennå en tenkepause.

Erling Skaug
professor i konservering og kunstteknologi

Dette er en oppdatert versjon  av hans nylige kronikk i Klassekampen

Et kommunalt stebarn

Bystyret må samle seg rundt det beste alternativet: et nytt Munch-museum på Tøyen, skriver Eivind Otto Hjelle i en kronikk i Klassekampen. Innlegget er tilgjengelig som pdf her.

Munch, Oslo og fremtiden

Eivind Tesaker har skrevet et innlegg om hvorfor noen vil flytte Munchmuseet. En pdf av hans innlegg i Dagens Næringsliv kan leses her:

«Politikere, presse, kulturelite og havnevesen bør innse at Munchmuseet på Tøyen alt er plassert i indrefileten av fremtidens Oslo».

Munch på Tøyen!

I 2005 vedtok bystyret enstemmig å utrede nybygg for Munch på Tøyen, etter at andre lokaliseringer var vurdert og forlatt. Kommunen eier tomten, som i dag er regulert for museum og park. Et moderne, vakkert og miljøvennlig museumsanlegg kunne ha stått ferdig på Tøyen i dag hvis byrådet hadde fulgt opp bystyrets vedtak.

Vedtaket ble ved en udemokratisk prosess overkjørt av kommersielle hensyn med Bjørvika som plassering. Byrådet ga utbyggerselskapet HAV Eiendom a/s mandat til å skrive ut arkitektkonkurranse, velge jury og selge Paulsenkaia tilbake til kommunen med god fortjeneste. Resultatet er Lambda, et konsept uegnet i museumsteknisk, sikkerhetsmessig og økonomisk henseende, og med liten begeistring hos byens befolkning. Etter vel to et halvt års bearbeidelse og 110 millioner kroner var konseptet stadig på skissestadiet, og prosjekteringen ble da avbrutt av byrådet selv.

Bystyrets flertall har innsett at Lambda i Bjørvika er et feilgrep. I tolvte time drives det fra enkelte hold likevel en kampanje, der tallmanipulasjoner, opportunistisk retorikk og urealistiske fremstillinger inngår i en argumentasjon for Lambda som den eneste løsning for et nytt Munch-museum. Ved å kritisere opposisjonen snus saken på hodet: Fem års tidsspille, unødige offentlige utgifter og museets forfall er byrådets eget ansvar.

De undertegnede har i snart to år påpekt at den ensidige og kuppartede prosess bak flyttingen av museet til Bjørvika var udemokratisk og uheldig. Saklige og tungtveiende argumenter for Tøyen er blitt ignorert i debatten. Vi støtter bystyrets flertall som ønsker en regulær utredning som utgangspunkt for en så viktig sak som denne. Bare det kan gi et resultat som vil være Edvard Munchs gave og landet som kulturnasjon verdig.

Kamilla Aslaksen, Liv Bliksrud, Anja Breien, Aage Borchgrevink, Kirsti Strøm Bull, Peter Butenschøn, Signe Horn Fuglesang, Ingeborg Glambek, Finn Graff, Stein Halvorsen, Dag O. Hessen, Eivind Otto Hjelle, Harald Hjelle, Jeremy D. Hutchings, Didrik Hvoslef-Eide, Peder Chr. Kjerschow, Morten W. Krogstad, Kjell Lund, Magne Malmanger, Per .J Nordhagen, Gunhild Ramm Reistad, Nils Roll-Hansen, Francis Sejersted, Erling Skaug, Rune Slagstad, Eivind Smith, Thorvald Steen, Fredrik A. S. Torp, Niels Torp, Jan Erik Vold, Vigdis Ystad, Oslo Byes Vel

Dette innlegget sto på trykk i Aftenposten 14. desember 2011. Det er like aktuelt i dag.

Da MDG gikk seg vill

Miljøpartiet de grønnes representant i Bystyret har på ettersommeren gått seg vill i politisk taktikkeri og åpnet for en slags støtte til det gravlagte prosjektet Lambda. Det har fått debatten til å blusse opp igjen. Kunstsosiolog dr. philos. Dag Solhjell måtte derfor gjenta de kunstfaglige argumentene mot Lambda i et innlegg i Aftenposten.

Det publiserte innlegget ble kortere enn originalen.

Les hele Solhjells innlegg her